I alle dager. Jeg har helt glemt å oppdatere denne fantastiske, velleste, umenneskelig populæææære og kjente bloggen min. For en skam. Jeg elsker at dere kommenterer så mye som dere gjør, uten deres kommentarer ville jeg vært snurt og en smule bitrere enn jeg allerede er… Tolk det dithen du vil, smarty-pants!
Jeg nevnte at jeg skulle få ordne meg gullrekka på fredag, du kan jo bare spørre om jeg så hele X-faktor, og jeg kommer til å svare deg så ærlig som jeg kan, at joda, jeg så en del. men langt ifra hele. Men Emilie, du sa jo at du hadde gledet deg til denne kvelden, med kvalitetsTV?! Jo, jeg hadde det. Men ingen hadde jo sagt ifra til meg at det var kjekkaser som skulle innvadere leiligheten min samme kveld!!! Jeg kunne jo ikke sitte som en liten blomst inne på rommet til min samboer, når det var haugevis med vann og gjødsel i stua! Skal blomsten overleve så trenger den næring. Nei, fysjameg for en metafor og nesten litt småekkel sammenligning her. Men dere tar mine poeng og forstår min posisjon, I´m sure!
Det ble faktisk en veldig bra kveld, med mye latter og sang. Litt klaging nedenunder, men den slags må man regne med… litt svinn.. det er ikke en fest uten. Så veldig fornøyd med fredagen, til tross for at nytt på nytt og beat for beat gikk meg forbi, til fordel for fliring og nipping til bedre vin. (oppspart fra Hovefestivalen, ha! pengelens? ja jeg har vært det en liten stund ja.. kan stemme det.. )
Men så, kommer ukens høydepunkt, Helg nr 44 i rekken av året 2010. Det er kvelden hvor jeg og min aller kjekkeste Janne skulle tre på oss kulhets-antrekket og vandre på Johnossi-konsert! Ikke hørt om sier du? Nei men guri, så kleint. De syns jeg du på alle måter burde sjekke ut. Ikke bare er de to kjekke kiser, de er svenske og de har et ufattelig bra talent! Nå nok reklameavbrudd! iallefall…. Vi møtes på Mormors, alle tiders hang-out sted om man vil ha billig øl og hummer og kanari (og Arnt og Brit-Kari)! Hipp hurra vi fikk oss en rellativt bra base, og ble sittene og tatle i vei. Jeg fortalte henne om min siste date og intervjuet. Jeg tatler i vei som jeg pleier, og hun lytter og gir meg gode råd og generelt veiledning. Jeg klager og syter, hun kommer med setninger som leder meg til hva jeg burde gjøre i en hver situasjon. Takk og pris, for at Janne fins! Jeg er ikke sååå egosentrisk at jeg ikke lytter jeg også altså, Janne hadde mange fine historier på lager hun også. Men du vet, jeg- Emilie som den singel-teite-jenta jeg er, så har jeg en del oppfatninger og en del frustrasjon som må ut… UANSETT! Så sitter vi der da, i fred og ro og deler ut stoler i alle retninger, alle skulle få. Men så kommer det en kjekk kis og spør om han kan få sitte med oss, jammen det er da klart det. Han drar med seg to andre på slep og de setter seg ved bordet vårt. Og fortere enn 15 knoppsbåten så har vi altså to gjenger på ett og samme bord. Vi oppfatter rellativt fort at de er spanjoler og driver og diskuterer og veiver med armer og ben for å legge vekt på de ulike adjektivene i setningene. Vi frydes og klapper i hendene.. Men vent, han i dokøen kjenner jeg! Hohei der klassekompis! Kom å sitt her. Åååhjada, på ny har vi en update i hva livet til singel kis nr 2 har opplevd den siste tiden, og jente-faktoren steg da vi ga “gode råd” og hva HAN burde og ikke burde gjøre. Av en eller annen merkelig grunn så fikk jeg han til å gjøre alle de tingene ingen av mine kapringer noen gang har gjort. Jeg tror denne gutten kommer til å nå langt, en ordentlig gentleman. SIMSALABIM- fiks ferdig!
Så skjer det at jeg plutselig kommer i snakk med guttene ved bordet mitt. Hei hei, what up lissåm! Midt-kiisen fungerte som tolk ettersom han både hadde studert x antall år i Trondheim og fått seg jobb og familie her i byen. Huhei, kuli! Mens de andre to var på besøk og pratet bare spansk. MASSE SPANSK! Jeg, snill som jeg er, prøvde bare å smile og nikke og være enig i det jeg antok de fortalte meg. Rart hva man forstår utifra tonefall… skulle man tro. Flaks at tolken var på plass og kunne fortelle når det eventuelt var et spørsmål ute i luften. Det som skjer, er iallefall at klokken begynner å nærme seg konsert-tid og jeg og Janne begynner å bli litt gira på og dra. Spanjolene vil bli med. kan de? Javisst kan de det. Vil du værra´me så heng på! Så da gikk vi da. Janne, meg, tolken og de to spanjolene. Vi kastet snøball på alle skilt og var veldig lykkelige. En stor familia. Hei der er samfundet! Oisann, ingen hadde advart oss om den slags laaang kø.
Og ettersom de hadde full forståelse for at både jeg og janne var uberfans, så lot de (spanjolene) oss ta snarveien inn bakdøra. Og fortere enn lyntoget så var vi i storsalen, og der var gutta våre (Johnossi)! Vi danset, sang, skrek, klappet, smilte, glante og viftet med armene i alle retninger og STORKOSTE OSS! Det var en ekstremt bra konsert, for en stemning- kvalitet!
Etter konsertslutt var vi ikke akkurat innstilt på å dra hjem, vi ville mere, vi ville prøve ut lykken nede på dansegulvet (hvilket til nå ikke har gitt oss annet enn spanjoler, og jammen ble det det denne kvelden også! ha!) Vi trippet ned, kjøpte hver vår plastikk-øl og vrikket på stumpen innover i folkemengden på dansegulvet. Etter ett par slurper måtte vi gi opp, og ta til takke som publikum. Etter en liten stund stod både spanjol 1, 2 og 3 forran oss og danset og hoistet på spansk. Så begynner ting å bli litt smålig interessante… Alle trodde jo vi alle bare var venner, men ettersom den ene spanjolen var litt ekstra bedugget oppfattet han denne kvelden som en perfekt anledning til å prøve seg på oss. Noe som ikke var helt vellykket. Litt for nært og en del a4 sider med spansk-manus fikk ikke meg på gli iallefall. Men det var i det store og det hele en veldig festlig stund med mye nikking og risting på kraniet og håndbevegelser som hintet til “armen i vinkel”- fest.
hipp hurra for at klokken omsider ble for meget og jeg fikk dratt av spanjol-klisteret og vandret innover til sentrum igjen med Janne.
Jøye meg, for en helg! På en skala fra en til to…. TO!
