Når man har det fint, glemmer man alt annet.

Jeg er i Rogaland, og har vært her nå den siste uken, og har det superbra. Har vært så deilig å komme hjem til fjernt og nært at jeg har helt glemt å oppdatere her inne. Jeg har havnet tilbake på gamle-jobben her i lille kardemomme by, vært på besøk i oljebyen og attpåtil fått med meg søskenbarn-middag, noe som alltid er gullverdt. Hvilken gjeng og hvilken stemning! At bloggen ble et tema ble vel nærmest litt små pinlig, men artig å høre at det er flere av dere lesere som er familie, alltid stas å vite at dere er her!

Tidligere fikk jeg også med meg (og ble attpåtil meldem) “Visekveld” nede på Arkivet, arrangert av ingen ringere enn Stavanger Vise & Lyrikklubb! Og jeg skal bare si dere det, at man skal ikke kimse av bluegras-genren, du blir rett og slett glad! To tomler opp for en fin-fin aften, men ikke tre tomler, for samme kveld klarer jeg(!) å miste mobilen min. Alt for opptatt av min tissetrenghet og mine supre julegavekupp, så presterer jeg å glemme den, og før jeg rekker å summe meg er den borte, og finnes ingen steder. Så i håp om  å trekke like mange lesere som jeg en gang gjorde da jeg skrev om den telefonen, så kan jeg jo gjøre det igjen, kanskje klare  å slå min supre rekord på 118 besøkene på en og samme dag….min aller kjære blåe Sony Ericsson w500i er borte… r.i.p

MEN, frykt ikke, dere kan fremdeles sende meg julehilsner og festlige mms´er til krampa tar dere, for jeg har det samme nummeret enda, flaks! Merker at jeg allerhelst vil skrive minst mulig om hvor sykt kjibt og teit det har vært å miste mobilen min, ettersom det er så enormt mye informasjon og diverse diverse som ligger på den. ikke at jeg tror at så mange utenom meg selv har interesse av det, men likevel, litt ekkelt å vite at “livet” ditt er på avveie.

Nå sitter jeg og synger og svinger meg til Spotifys mange suverene julesanger. Det er ellers stille fra den andre siden av spisebordet, der sitter min kjære mor. Og innimellom all klippingen så hører jeg sånne små “trudelutter” som gir henne en bekreftelse på hennes prestasjon i kabalen, hun er blitt oppriktig god! Hun mener jeg skal si at hun har fått opp edderkoppkabalen på 114 trekk. Kan du bedre?

Julen nærmer seg, dagene forsvinner og venner og bekjente kommer hjem, og jeg gleder meg utrolig mye til å se dem alle igjen. Her forleden var jeg på pepperkakehusbaking med en gjeng fra Lundehaugen, noe som var kjempe koselig, ikke at huset ble så vakkert, men det er dog heller prosessen og tiden sammen vi husker og verdsetter! Jeg kan fortelle at jeg laget “de tre grise-menn” og et hundehus. Særdeles fornøyd.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har hatt litt vondt av at jeg ikke har skrevet noe til dere den siste tiden, men ting går i glemmeboken, og jeg har hatt mer enn nok med å servere doble kaffe latter og tørket bord, enn delt de særeste historier med dere, men julen har såvidt begynt, og jeg har enda ikke gjenforent meg med det “eneste” utestedet i Kardemomme by, og DET blir nok et innlegg for seg selv!

Skal forresten ut i morgen på vift med noen av de kjekkeste jentene i byen, det blir stas og dra på seg fin kjolen og de umenneskelig høye hælene som ingen klarer å gå på for å snakke tull og vås og bare omgås, det er det jeg liker best med julen, kunne omgås med dem man har savnet og liker mest.

Stor førjuls-klem fra Emilie.

Dromedarpjatt og andre skravlerier!

Det er tirsdag, og jeg har offisielt 1 dag igjen før eksamensbesvarelsen min skal være i hele tre eksemplarer og på kunst- og medieviteskaps sine kontorer! Det ser ut til at det skal få fint. Jeg har fått skrevet over 6000 ord, og jeg er så og si ganske fornøyd med min egen tolkning av… wait for it… Terminator 2:Judgment day. Trodde aldri jeg kom til å sette meg ned å se den, og det er kanskje ikke så rart at jeg faktisk ble tvunget til å se den, ettersom det var en eksamensfilm.

Det merkes at det er action herrer i styringen på eksamensoppgavene gitt. Først Inglorious Basterds og nå Arnold Schwarzenegger! Men tro det eller ei, så likte jeg begge filmene. Jeg liker storslagne underholdningsfilmer som man bare blir slukt inn i.

Den siste tiden før innlevering går til å lese gjennom og lete etter setninger og avsnitt som kanskje ikke uttrykker min oppfatning på riktig måte. Det har vært en del av de. Noen ganger så tviler jeg på om jeg egentlig har skrevet tingene selv, er ikke alltid jeg forstår hvor jeg vil med enkelte setninger. Liker når man sitter for seg selv, har vært innestengt i flere dager og har fått såpass dårlig humor at man ler og skratter ikke bare av sin egen tekst men også av utrolig latterlige youtube-linker fra andre som sitter like langt nedi eksamenskriving som en selv. Hvor mange filmer har jeg ikke sett med katter som går på do, folk som løper på glassruter og x antall super morsomme barn som synger og skratter.

Nå sitter jeg på Dromedar og slurper på julekaffen deres og i det hele tatt tar meg en velfortjent pause før jeg kaster meg over fin-skrivingen igjen. Tro det eller ei, så har jeg en god følelse på denne eksamen. Tvi tvi på at resultatet blir hakket bedre enn sist! I det minste så kommer ikke resultatet før ut i januar, og det kan være fint, slik at juleferien ikke blir “ødelagt”.

Det er så rart, for 5 månder siden var jeg helt fersk i byen og skjønte uhorvelig lite av hva folk egentlig sa her nord. Men nå, nå kan jeg sitte her med macen min og taste i vei likevel så forstår jeg hva kone 1 og kone 2 ved bordet bortenfor sier. Merker at folk begynner å bli stresset iform av juletiden som er på vei. Selv har jeg hverken pakker eller ønsker klart for meg. Egentlig så ønsker jeg meg ingenting i år, det gjorde jeg forsåvidt ikke i fjor heller. Tyder det på at man blir eldre, eller at man har alt, eller kanskje begge deler? DET er iallefall ikke til å stikke under en stol, at jeg har alt for mange ting. Jeg tror jeg kan donere bort 2/3 og likevel har for mye. Tror en liten opprydning venter meg hjemme i “Okka by”, når jeg vender nesen hjem på fredag. Tenk det. Jeg har juleferie fra onsdag kl 14. Trodde ikke at livet som student bøy på så mange fridager, men jaggu skal det bli deilig med litt julemat i magen og gode venner rundt seg i en god stund fremover. (haha, ikke at vennene mine her oppe ikke er gode, for alt i verden, de er knall!)

Jeg har forøvrig blitt veldig glad i HBO serien- Six feet under. Ja, jeg vet jeg henger litt etter, og at det er flere av dere som allerede har sett det. Men jeg trodde ikke jeg kom til å like det så godt, ettersom det er veldig triste omgivelser og ting ikke går så bra med dem. Jeg tror jeg har hakket mer evnen enn andre. Tar meg selv i å riste på hodet i frustrasjon og gråte umenneskelig mange tårer. Familien Fisher – er gull!

 

Nei, nå er det nok skriving. Skulle nesten tro jeg var villig til å skrive bok. Men etter tidenes lengste tekst (les:eksamen) så velger jeg å drøye tanken på bok-skriving en god stund! Puh, all cred til masterstudenter og professorer. Jeg forsvinner ned i julekoppen med deilig kaffe en liten stund til, så snakkes vi nok når jeg har levert fra meg babyen min.

Hei så lenge.

Juleklem Emilie.

jag lovar… det var jag!

Jøsses, disse dagene flyr av sted. Og jeg sitter i stua og ikke riktig vet hvor dagen går henn. Noe jeg vet er at jeg i det siste har brukt litt (for) mye tid til å sette meg inn i Six feet under. Har aldri sett det før, og nå som jeg har unnagjort alt som er av MadMen første til fjerde sessong, da hopper man videre i rekka. Så det har jeg da gjort. Det er ganske trist og dystert, men dog veldig spennende på en rar måte. Liker det!

Jeg glemte forresten helt å fortelle om at jeg tviholdt på Familjen-vokalisten! Da jeg, Marius og Janne var på konserten, fant vi ut at ettersom vi faktisk hadde betalt såpass mye og gledet oss så lenge, så stilte vi oss forrerst. Så der stod vi da. Mini liten scene i det høyst overkommelige lokale på Blæst. De tre vennene og Familjen. Det var koselig og utrolig gøyalt. Vi danset og koste oss meget! Og du vet når konserten begynner å ta seg opp og de spør hva vi gjerne vil høre, og flere ikke helt visste riktig, og jeg antok at de ikke hadde hørt særlig på dem, eller totalt hjernteppe (den slags kan man få når man gjerne ønsker å prestere!), så da gaulte jeg ut en av mine favoritter “det snurrar i min skalle” (klsije.. jaja, samma det… ), og han stoppet og lo og så på meg og sa “Jammen den kommer om inte så lenge, först tenkte jag och spela den her!” Så svingte de løs på “Det var jag” som er en uhorvelig kul sang. Og etter at man har opprettet et liten samtale med publikum, så vil man gjerne ta på dem. Så det gjorde han da, og der var jeg igjen. Om han ikke allerede er gift og alt det der som følger når man blir superstjerne, så vet han absolutt hvor jeg er! Og det er jo litt greit.. haha, jeg må le litt nå i ettertid, men tro meg i kampens hete var jeg 14 og ellevill! (og vet dere, av de av dere som kjenner meg, så tror jeg ikke dere er spesielt overrasket! haha! )

Sånn, det var ukas skrytepave-avsnitt!

i morgen venter jeg 6 av mine venner fra klassen på Rekefest! Det skal bli oppriktig stas og utrolig koselig. Jeg prøver å få laget til at vi kan møtes til middag i ny og ne, og det ser ut til at det er mulighet for at det kan bli. Det kan jeg like!

Men hei, inntil da så har jeg en voldsbok av Anne Gjelsvik som jeg skal få bli ferdig med å lese (omtrent 200 sider igjen, men det skal gå!)

Huhei sålenge!

(haha, det slår meg at dere egentlig ikke får spesielt mye igjen av denne bloggen min, men men, den eksisterer jo, og jeg velger og oppdatere userriøst i ny og ne for de få som stikker hodet innom daglig! hepp hepp for dere! )

Emilie.

Howdy!

Hepp hepp for at det er lørdag og at det i går var tidenes R to the AVE med selveste Familjen (jeg har x antall blåmerker på lår og hofter etter heftig dansing haha!) ! Det var en episk aften med full fres fra tidlig ettermiddag til langt på natt! TOMMEL OPP!

 

Likevel så syns jeg ikke at det var på sin plass og kaste inn hånkle allerede enda, så jeg har kjøpt meg billett til Vinnie Who konsert i kveld! Jeg har hørt masse positivt om den kjekke danske kiden, så gleder meg veldig! Tror det blir 1 stk dansende Emilie i hjørnet om jeg kjenner meg selv rett.

Håper dere har en kjempemessig helg!

Hei hei, vi ses!

Fast asleep where I keep my memories

Det er flaut å si det, men isen vant over meg natt til søndag. Jeg tryna så det sang i rompa. Det var egentlig ikke spesielt flaut, selv om det var to gutter forran meg som snille og kjekke som de var lurte på om det var fint. Jeg var for trøtt og i for stor smerte til å stokke frem noe bedre enn “mhm…”

1-0 til isen. Usj.

Nå sitter jeg å leser på klasseforskjell-fremstillingen i film. Pensum begynner å ta seg opp! jeg liker det.

HA! Gjett om jeg kom over noen jenter som virkelig stirra i dag. Hvor spør du, på bussen såklart. Jeg hadde vært på butikken og hadde store handleposer med meg. Satte meg ganske langt bak og var fornøyd med det! Men så skjer det at de forran meg hvisker og tisker og følger med og småpeker på folk på bussen. Men kjære vakre vene, hvor gamle er vi?! Som om ikke det var ille nok, så ble det så drøyt at de måtte snu seg etter personer som gikk av bussen for å se på eventuelle sko eller bukser eller langt hår. Jeg ble flau.
Men det er kanskje bare meg..

Nei nå er “Easy Rider” sett og forstått, nå bør jeg finne lesestoffet igjen, legge fra meg facebook og alt som inngår under det sosiale nettverket.

Til uka tyder det på både Familjen og Vinnie Who konsert! Spør om jeg ser frem til det da?!

Klem Emilie
For tiden Lissie-fan!
ufattelig hvordan man kan overanalysere og finne seg selv i mange tekster.. haha!

Helg nr. 44

I alle dager. Jeg har helt glemt å oppdatere denne fantastiske, velleste, umenneskelig populæææære og kjente bloggen min. For en skam. Jeg elsker at dere kommenterer så mye som dere gjør, uten deres kommentarer ville jeg vært snurt og en smule bitrere enn jeg allerede er… Tolk det dithen du vil, smarty-pants!

Jeg nevnte at jeg skulle få ordne meg gullrekka på fredag, du kan jo bare spørre om jeg så hele X-faktor, og jeg kommer til å svare deg så ærlig som jeg kan, at joda, jeg så en del. men langt ifra hele. Men Emilie, du sa jo at du hadde gledet deg til denne kvelden, med kvalitetsTV?! Jo, jeg hadde det. Men ingen hadde jo sagt ifra til meg at det var kjekkaser som skulle innvadere leiligheten min samme kveld!!! Jeg kunne jo ikke sitte som en liten blomst inne på rommet til min samboer, når det var haugevis med vann og gjødsel i stua! Skal blomsten overleve så trenger den næring. Nei, fysjameg for en metafor og nesten litt småekkel sammenligning her. Men dere tar mine poeng og forstår min posisjon, I´m sure!

Det ble faktisk en veldig bra kveld, med mye latter og sang. Litt klaging nedenunder, men den slags må man regne med… litt svinn.. det er ikke en fest uten. Så veldig fornøyd med fredagen, til tross for at nytt på nytt og beat for beat gikk meg forbi, til fordel for fliring og nipping til bedre vin. (oppspart fra Hovefestivalen, ha! pengelens? ja jeg har vært det en liten stund ja.. kan stemme det.. )

Men så, kommer ukens høydepunkt, Helg nr 44 i rekken av året 2010. Det er kvelden hvor jeg og min aller kjekkeste Janne skulle tre på oss kulhets-antrekket og vandre på Johnossi-konsert! Ikke hørt om sier du? Nei men guri, så kleint. De syns jeg du på alle måter burde sjekke ut. Ikke bare er de to kjekke kiser, de er svenske og de har et ufattelig bra talent! Nå nok reklameavbrudd! iallefall…. Vi møtes på Mormors, alle tiders hang-out sted om man vil ha billig øl og hummer og kanari (og Arnt og Brit-Kari)! Hipp hurra vi fikk oss en rellativt bra base, og ble sittene og tatle i vei. Jeg fortalte henne om min siste date og intervjuet. Jeg tatler i vei som jeg pleier, og hun lytter og gir meg gode råd og generelt veiledning. Jeg klager og syter, hun kommer med setninger som leder meg til hva jeg burde gjøre i en hver situasjon. Takk og pris, for at Janne fins! Jeg er ikke sååå egosentrisk at jeg ikke lytter jeg også altså, Janne hadde mange fine historier på lager hun også. Men du vet, jeg- Emilie som den singel-teite-jenta jeg er, så har jeg en del oppfatninger og en del frustrasjon som må ut… UANSETT! Så sitter vi der da, i fred og ro og deler ut stoler i alle retninger, alle skulle få. Men så kommer det en kjekk kis og spør om han kan få sitte med oss, jammen det er da klart det. Han drar med seg to andre på slep og de setter seg ved bordet vårt. Og fortere enn 15 knoppsbåten så har vi altså to gjenger på ett og samme bord. Vi oppfatter rellativt fort at de er spanjoler og driver og diskuterer og veiver med armer og ben for å legge vekt på de ulike adjektivene i setningene. Vi frydes og klapper i hendene.. Men vent, han i dokøen kjenner jeg! Hohei der klassekompis! Kom å sitt her. Åååhjada, på ny har vi en update i hva livet til singel kis nr 2 har opplevd den siste tiden, og jente-faktoren steg da vi ga “gode råd” og hva HAN burde og ikke burde gjøre. Av en eller annen merkelig grunn så fikk jeg han til å gjøre alle de tingene ingen av mine kapringer noen gang har gjort. Jeg tror denne gutten kommer til å nå langt, en ordentlig gentleman. SIMSALABIM- fiks ferdig!

Så skjer det at jeg plutselig kommer i snakk med guttene ved bordet mitt. Hei hei, what up lissåm! Midt-kiisen fungerte som tolk ettersom han både hadde studert x antall år i Trondheim og fått seg jobb og familie her i byen. Huhei, kuli! Mens de andre to var på besøk og pratet bare spansk. MASSE SPANSK! Jeg, snill som jeg er, prøvde bare å smile og nikke og være enig i det jeg antok de fortalte meg. Rart hva man forstår utifra tonefall… skulle man tro. Flaks at tolken var på plass og kunne fortelle når det eventuelt var et spørsmål ute i luften. Det som skjer, er iallefall at klokken begynner å nærme seg konsert-tid og jeg og Janne begynner å bli litt gira på og dra. Spanjolene vil bli med. kan de? Javisst kan de det. Vil du værra´me så heng på! Så da gikk vi da. Janne, meg, tolken og de to spanjolene. Vi kastet snøball på alle skilt og var veldig lykkelige. En stor familia. Hei der er samfundet! Oisann, ingen hadde advart oss om den slags laaang kø.

Og ettersom de hadde full forståelse for at både jeg og janne var uberfans, så lot de (spanjolene) oss ta snarveien inn bakdøra. Og fortere enn lyntoget så var vi i storsalen, og der var gutta våre (Johnossi)! Vi danset, sang, skrek, klappet, smilte, glante og viftet med armene i alle retninger og STORKOSTE OSS! Det var en ekstremt bra konsert, for en stemning- kvalitet!

Etter konsertslutt var vi ikke akkurat innstilt på å dra hjem, vi ville mere, vi ville prøve ut lykken nede på dansegulvet (hvilket til nå ikke har gitt oss annet enn spanjoler, og jammen ble det det denne kvelden også! ha!) Vi trippet ned, kjøpte hver vår plastikk-øl og vrikket på stumpen innover i folkemengden på dansegulvet. Etter ett par slurper måtte vi gi opp, og ta til takke som publikum. Etter en liten stund stod både spanjol 1, 2 og 3 forran oss og danset og hoistet på spansk. Så begynner ting å bli litt smålig interessante… Alle trodde jo vi alle bare var venner, men ettersom den ene spanjolen var litt ekstra bedugget oppfattet han denne kvelden som en perfekt anledning til å prøve seg på oss. Noe som ikke var helt vellykket. Litt for nært og en del a4 sider med spansk-manus fikk ikke meg på gli iallefall. Men det var i det store og det hele en veldig festlig stund med mye nikking og risting på kraniet og håndbevegelser som hintet til “armen i vinkel”- fest.

hipp hurra for at klokken omsider ble for meget og jeg fikk dratt av spanjol-klisteret og vandret innover til sentrum igjen med Janne.

Jøye meg, for en helg! På en skala fra en til to…. TO!

ÆÆÆÆÆÆÆÆÆ!

Nå går det for (Denstad) With! Jeg har i dag vært oppe uhorvelig tidlig for å manne meg opp og ikke minst finne frem til det uber annerkjente “grisefarvede bygget” hvor jeg i dag skulle på intervju!!! Og jeg vet ikke hvor godt dere kjenner meg eller om jeg i det hele tatt fikk uttrykt noen gang over bloggen hvilken skrekksituasjon jeg var utenfor da jeg var på intervju tidligere i høst til en stilling i “Brønch”, i gjengen “Radio Revolt”.

Korte trekk, så kan det sies at jeg morsjonerte mer enn jeg noen gang har gjort på vei TIL rommet hvor intervjuet fant sted (samfundet er stort altså!! og mange mange mange trapper. PUH! ) Som om ikke det var nok å være ampusten når man presenterer seg selv, så var det ikke bare 1 gutt men 10! Jeg tuller ikke. De satt på rekke og rad i en hva jeg vil kalle… behagelig sofa, mens jeg, lille nerve vrak, måtte sitte på en mini-krakk. Så der satt jeg da, og ble slaktet på en veldig speed-date aktig måte. Sær greie.

MEN NÅ DA, så dro jeg med friskt mot (har fortrengt den ille radio-opplevelsen) til Grisehuset og fant frem til UKA-gjengen. Jeg satt på venterommet, tvinnet tommeltotter, og akkurat da hjerte-rytmen hadde stabilisert seg ble jeg kalt inn. Og hvor uhorvelig trivelig intervju var vel ikke det! Jeg storkoste meg. Hvor mange var de, spør du. De var to. Akkurat passelig. OVERKOMMERLIG.

Nok om det. bla bla bla bla intervju.

Så, fikk jeg i går melding fra posten om at hei hei du tøffa, du har fått post. Så etter intervjuet dro jeg til posthuset hentet ut min -looooook fantastic-pakke og handlet litt god middag til i kveld og GLEDET meg faktisk til kvelden i kveld skulle komme.

MEN SÅ! Hei hei heimen. Hei hei, vaske dag i dag sier du?

- Nei, klassefest i kveld.

- Hæ?

-Ja, folka kommer i syv tiden.

-åååhneeeeeeeeeeeeeeei, jeg som hadde tenkt å se GULLREKKA PÅ TVEN I KVELD!! ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ

Du må bare le. Men det er krise. Vi har endelig fått ordna oss kabel tv, og jammen så får jeg ikke SETT tv når de først har fått ordna det. jaaa men du kan jo se en annen dag.. NEI DET ER I KVELD DET ER BEAT FOR BEAT OG NYTT PÅ NYTT. Se det på nett-tv da, tøffa! NEEEEI, VI HAR DRITT DÅRLIG NETTVERK! åååårh, dere forstår det ikke. Aldri kommer dere til å forstå.

Men jeg har en plan. Selvfølgelig har jeg en plan. Jeg har ALLTID en plan! Min andre bo-pøbel har en tv som han ikke bruker. Og vet dere hva, kabel-ledningen er såpass lang at den rekker inn på rommet hans. Spør om jeg kommer til å se TV i kveld alikevel?! Spør om jeg får sett NYTT PÅ NYTT?!

Ikke bare det, men jeg har også vasket rommet og en stor mengde klær. La kveldsmørket komme- jeg er KLAR!

…pppsss… jeg sitter i lese-*HIKK*! .. uhum..?!

Endelig fredag. Jeg avlyste daten med Biblioteket i siste liten. Ombestemte meg på bussen. Som forresten helt uten videre ville ha 10 minutters pause, what?! Så jeg trampa ut av bussen halvløp til en buss lenger fremme i køen. Og da, akkurat som en hvilken som helst vanlig dritt-dag, så kjører den. Thanks. Hva gjør man da? Løper etter… ? Eller kryper til korset og går tilbake i den første bussen.. Jeg gjorde sistnevnte, med pc-baggen mellom beina og en SIT kopp med varm sjokolade balanserende under armen, og pipet meg inn med busskortet mellom tenna.

Du vet hvordan det er, busskulturen i Norge. Vi sitter en og en samme hva. Nesten litt nedtur og sette seg sammen med noen, ..æærh.. trangt og klamt og kleint. Heldigvis at jeg oppdaget kisen fra flere uker tilbake i tid utenfor bussen der jeg satt klistra inntil bussruta i håp om at bussjoføren kunne starte motoren fort som fy, slik at jeg fikk den festlige ristinga i ansiktet. Plutselig så oppdager jeg at guttungen kommer tilbake, og har med seg DAGENS NÆRINGSLIV?! Var det jeg visste, jeg VISSTE at han ikke var noe tess! Han stiger inn på bussen som en annen Prins og ser seg om i bussen. Jeg synker langt ned i setet og håper at SIT-kruset mitt dekker hele ansiktet mitt i det jeg brenner meg på tunga! (ER DET MANDAG ELLER FREDAG I DAG?!!!?!?!)

Jeg minnes hvordan han hele tiden han prøvde å legge ord hvor synd det var at jeg måtte danse alene i kjelleren på Samfundet, mens han dro og sleit i håret sitt, i vill fortvilelse om at det lå feil i forhold til opptimalen!! Han var en rar kis. Og nå. Nå var han altså på bussen.

Flaks for meg så var sitteplassen ved siden av meg allerede TAKEN, så han ble sittende ett par seter fremfor. Jeg beklager, men det er egentlig ingen klimaks i historien om sleik-gutten, annet enn han ikke egentlig leste DN, han bare, så på baksiden. Jeg trodde ikke det fantes noen av dem som “brifet” med avis-kjøpet. Men jo, det gjorde han. Da han gikk av holdt han avisen litt sånn oppe ved siden av hodet… Snål kis!

Grunnen til at jeg i det hele tatt drooo på skolen i dag, var fordi vi skulle få igjen Exfac-eksamens karakterene. Men fortell meg.. hvor er de listene? Er det bare jeg, av 100 stk som er interessert i å vite resultatet? Hvor er alle sammen? Er det feil dag? Feil tidspunkt? Nei. alt stemmer. ALT er i skjønneste orden sa dama i skranken. Javel, men hvor er listene, spurte jeg. Listene, sa hun. Ja, listene, Exfac listene, de med resultatene på.. hvor er de?

Oh, nei de visste hun ingenting om, kanskje Berit ? Nei.. hun er ute til lunsj.. Stig, han er jo ansvarlig, nei der var det ingen.. Nei sannelig, jeg beklager, men de jobber sikkert med det.

Takk og farvel, jeg daffet inn igjen til lesesalen, hvor jeg kan meddele at jeg har 4,5 side. Ikke særlig imponerende. Er ikke så mye konsentrasjon å hente hos meg i dag, jeg har mer enn nok med å holde Exfac-tankene i sjakk. Så her sitter jeg da. I fred og ro. Internett tilgang og gomler på bananer som burde for lengst vært oppspist. Det er så utrolig stille her. Ingen sier noen ting. Alle leser… og de leser.. og leser og leser.. De guler ut for å gjøre folk oppmerksom på at “joda, jeg leser jeg! Jeg er flink, ser du, her var det noe viktig i teksten, jeg GULER ut!”

Jeg blir ikke imponert, jeg blir faktisk litt frustrert. Nesten litt sint. (men det kan ha med at jeg har mensen. ha!) Det kjekkeste jeg vet er når gutta herimellom skal komminisere med hverandre..

“Ey, pssssssst!!! Døh… sulten?” *løfte øyenbryna i et ufattelig kjapt tempo. opp og ned opp og ned*

Det festligste var gutten ved siden av meg. Som nesten skriver like fort som meg på pcen, som ikke har sakt et pip eller rørt seg siden jeg kom (kl.10), og helt uten videre fyrer opp det største enkelt-hikket jeg noen gang har hørt.

så… stille. ingen sier noen ting. ingen ler. alle leser.. leser og leser og leser. guler ut. hører ingenting.

Jeg forstår det ikke. Studenter altså…. For en gjeng!

Bibliotek-løpet!

Det var tirsdagskveld, jeg var sliten, jeg var trøtt. Men .. ett par til episoder av Mad Men måtte til før loppekassen stod for tur. Nok en bra sessong av Mad Men, nok en gang kan jeg fortelle dere, at samme hva Donald Draper gjør, så er han direkte K-J-E-K-K!

Fra og med tirsdagen hadde det gått forbi meg at jeg egentlig hadde en god del pensum jeg burde vært igjennom til torsdag, hvorpå jeg, heeelt av meg selv, fant ut at;

- Hei du tøffa, nå tar du åsså stikker nerpå biblioteket åsså gjørru no fornuftig!

Så da gjorde jeg jo det. Stilte klokka på ubertidig, og slumra og slumra. Til slutt var klokka mer enn som så, og jeg gjorde meg klar til min lange dag på biblioteket. Jeg hadde nistepakke og frukt, vannflaska var på plass. TIPP TOPP, JEG ER KLAR.

Tok bussen ned til byen, hoppa av i sentrum, vagga bort til det store bygget. Hm? Ja stemmer, klokka er jo ikke helt 10.00 enda, så folk stod utenfor og ventet.. vi ventet litt lengre… og DER! Som ett startskudd gikk smekklåsen opp og store som små stormet inn. Jeg visste utrolig godt hva som stod på spill – ARBEIDSPULTENE I ANDRE ETASJE! Jeg hadde rask gange og så meg til høyre og venstre da jeg kom til trappen. Vi var tre stk som gikk hurtig opp trappene, men vent?! Det er allerede noen her? En annen dør? TO DØRER? Shit… Jeg halv løp i panikk nedover mellom hyllene.. ikke ledig.. ikke ledig.. ikke der heller… oooo helt i hjørnet.. gå gå gå gå gå.. PUH! YEEEEEAH! Jeg følte for å rope, men jeg gjorde ikke det altså. Det ville vært litt kleint.

Så satte jeg meg til rette, fant frem mac´en, sjekket mailen, sjekket face, fant frem bøkene, begynte å glede meg litt. tok av meg skoene, så meg litt rundt, smilte til han som satt forran meg. Som forresten spiste et halvt brød med “squeecy-bringebærsyltetøy”. Kjekk kis. Men hmm? Hvem er han foran der? Han driver å stresser med noe greier? Bærer frem og tilbake på stoler? Hva skjer her nå? Jeg forstod fort at dette var et prosjekt jeg IKKE kunne gå glipp av!

Han begynte å dra bordene sine fra hverandre.. Han laget til to sitteplasser. Ah, så snilt, tenkte jeg. Men vent? Han samler på bøker og stabler dem på det ene bordet, men har alle tingene sine på det andre?! Skal du holde av begge? Skal du.. HA begge? Han reiste seg og gikk ett par runder, satte seg litt, først ved det ene bordet så ved det andre. Gikk tilbake med noen bøker, satte seg på huk, leste litt der nede. Reiste seg og satte seg på bordet. Tok på jakken. Tok av jakken. Så på klokken. AHA, han venter på noen.. og han vil allerhelst at vedkommende kommer straks.

Men det snodige var at han hele tiden hadde kontroll på folk som kom og gjerne ville ha den ene plassen. Han satte seg med jevne mellomrom ned ved bord 2. Små løp om han stod ved reolene om han så at noe kom.

MEN SÅ. PLUTSELIG så kommer det ei jente som ikke bryr seg om de bøkene som ligger på bord 2. Hun omrokkerer hele greia og setter seg. slår opp dataen og kaster av seg klærne. Hun har kommet for å bli. Så slo det meg.. kjenner han henne?

NEI. For han står å spionerer bak en av reolene, og følger med! Jeg ser tydelig på han at dette ikke var en del av planen hans. Han setter alle bøkene han har i hendene tilbake på plass og setter seg ved bord 1. Han er rolig. bevegelsene er utrolig rolige. Han virker nesten litt deppa. Han tapte.. Han tapte Bibliotek-løpet. Han prøvde å jukse, men ble oppdaget. DISKVALIFISERT.

Jeg derimot, jeg fikk diplomen min ved utgangen etter 8 timer med kvalitetslesing.

Takk for meg Biblioteket, vi ses på fredag!

Klem fra

Kandidatnummer: 0021

I throw my hands up in the air sometimes…

Foto: Karina Haver

Hipp hurra for lille-lørdag!